Utdanning blir viktig i valgkampen

Det nærmer seg valg og valgkampen synes allerede i gang. Etter at "Utvalget for bedre læring for barn, unge og voksne med særskilte behov", det såkalte Midtlyng-utvalget, la fram sin innstilling, har debatten skutt fart. Utdanning har virkelig blir satt på dagorden. Og det er bra! De fleste partiene er allerede igang med å markere seg med utdanningspolitiske utspill, noen friskere enn andre.

Av debatten kan det virke det som om ingen er flinke i norsk skole. Det er feil. Faktum er at vi har en stor andel flinke elever. Vi har i tillegg veldig mange middels gode. Hovedproblemet er at andelen svake elever, elever som etter obligatorisk opplæring mangler grunnleggende ferdigheter i for eksempel skriving og regning, er for stor. Det er vel også det som utvalget er mest bekymret for? Er det ikke også her vi skiller oss ut negativt i internajonale undersøkelser? Og som vi også ser blant skoler som gjør det dårlig på nasjonale prøver? At alle skal ha tilpasset opplæring er greit, og at man må tilpasse bedre til de flinkeste er også greit. Men det går an å ha flere tanker i hodet samtidig. Det blir da et politisk ansvar å proritere rekkefølge og å sette fokus, så får velgerne heller ta stilling til hva de opplever som viktigst i denne omgang: Storstilt satsing på enerne, eller det å trå til skikkelig i et forsøk på å løfte en altfor store andel "svake" opp på et respektabelt faglig nivå, slik at flest mulig utvikler grunnleggende kompetanser som sikrer dem meningsfull deltakelse i kunnskapssamfunnet?

Innfallsvinkler, ideologi, form og virkemidler er nok ulike, men det virker som det er tverrpolitik enighet om dette fokus, se f.eks. her og her , og da blir det nok slik... Så får vi i mellomtiden, for underholdningens skyld, håpe på flere friske utspill fra enkelte vågale ungdomspolitikere.

Ellers vil jeg håpe at valgkampen ikke bare vil dreie seg om alt det målbare i skolen, at norsk skole fortsatt også vil ivareta dannelseidealet. Jeg fant en liten sang om dette på YouTube: YouTube - Not on the Test

A portal to media literacy

Basert på sine studenters utsagn, beskriver professor Welsch her hvordan den tradisjonelle skolen i liten grad appellerte til studentenes kreativitet, egasjement og motivasjon. I en seminargruppe av studenter oppga bare halvparten at de likte å gå på skolen, alle likte imidlertid å lære. Welch trekker av det konlusjonen at det må være noe galt når studentene liker å lære mens de "hater" å være en del av den institusjonen som skal stå for opplæringen. Professoren hevder at følgende "ligger i veggene" i et tradisjonelt undervisningsrom:

• Det å lære er å motta informasjon
• Informasjonen er knapp og vanskelig å finne
• Du stoler på at en autoritet gir god informasjon
• Autorisert informasjon er udiskuterbar

Kort oppsummert kan man si at "veggene", som samsvarer med studentenes forventninger, sier at man må adlyde og følge en autoritet. Han viser deretter til hvordan alle disse forventningene avviker fra virkeligligheten i dagens kunnskapssamfunn. Gjennom å tilpasse seg den nye virkeligheten, kan man få mer motiverte elever som i større grad blir reelle deltakere i læringsprosessen. Welch viser hvordan han som digital kompetent lærer benytter teknologi i opplæringen, både i smågrupper på omkring 10 studenter og i større seminargrupper på godt over hundre studenter. Gjennom praktiske eksempler viser han hvordan man kan oppnå både medvirkning og samarbeid gjennom å engasjere studentene i meningsfylte læringsaktiviteter. Jeg synes dette er en fasinerende foredrag, der professoren setter fingeren på mange forhold som bør være også er aktuelle i norsk skole. Vi er jo tross alt første land i verden som har definerte digital kompetanse som en av fem grunnleggende ferdigheter!

A Vision of Students Today

Filmen bekriver hvordan dagens elever lærer, hva de trenger å lære, elevenes mål, hva dedrømmer om, hvordan livene deres vil bli osv. Ganske tankevekkende... Wengver beskriver læring som noe som skjer innenfor et praksisfelleskap blant reelle deltakere. Hvor lett er det for dagens elever å være reelt deltakende innenfor et system og en kultur som for mange er fundamentalt forskjellig fra deres egen oppvekst, fritid og erfaringer? Hvordan skal vi forholde oss til denne høyst reelle problemstillingen?